Fascinert!

 

I dagens utgave av Aftenposten finner man en lengre artikkel om vindkraft i Skottland. Personlig ble jeg veldig fascinert av denne artikkelen. Mest på grunn av realistiske men klart bevisste målsetninger i forhold til overgangen til fornybar energi som et alternativ til kullkraft og atomkraft i Storbritannia.

Skottene har satt seg ambisiøse målsetninger, allerede i 2011 skal en tredjedel av deres elforbruk komme fra fornybare energikilder mens man i 2020 har økt andelen til minst femti prosent. Her har Norge virkelig noe å lære. Vi er kanskje det landet i verden med best forutsetninger for å gå over til fornybar energi, så hvorfor fortsetter vi å bruke penger og tid på gasskraftverk? Mange vil si at renset norsk gasskraft er bedre enn forurensende europeisk kullkraft. Dette høres besnærende ut, men i all den tid vi ikke renser gasskraften vi produserer i Norge så vil ikke det være et godt alternativ. Vi erstatter en forurensende kilde med en annen samtidig som vi drar på oss store investeringskostnader som man er nødt til å tjene inn igjen før man eventuelt faser ut gasskraftverkene. Dette er ikke framtidsrettet, ei heller miljøvennlig eller bærekraftig.

Det er gjort beregninger som viser at teknisk sett er det mulig å produsere så mye som 36,5 GW, til sammenligning ligger den totale norske energiproduksjonen på 28 GW med vannkraft, vindmøller og gasskraft.  Dette forteller meg at vi snakker om en fremtidsrettet energiproduksjon som fortjener langt mer oppmerksomhet enn hva vindkraft får i Norge i dag. I Norge er man nødt til å gjøre noen politiske grep for å skape en selvstendig, bærekraftig industri. Dette betyr å legge tilrette for private initiativ innenfor fornybar energi gjennom støtteordninger, gunstige skatte- og avgiftsvilkår samt politisk stabilitet over tid. Dette kan man få til gjennom brede forlik som sikrer langsiktighet.

Vindkraft alene vil ikke kunne løse energiutfordringene vi står overfor, men det er ingen tvil om at det vil kunne være en sterk bidragsyter, dette har også skottene innsett og jobber konkret med tidevannskraft og bølgekraft som alternative energikilder ved siden av vindkraft.

Den store utfordringen man står overfor i overgangen til fornybar energi ligger i at fossil energi og atomkraft er basert på mer konsentrert energi slik at om man skal kunne ta ut samme effekten i fornybare energikilder så krever det at man tenker i mye større skala. Dette er en reell utfordring med tanke på areal, men allikevel en pris man må være villig til å betale for å kunne oppnå de klimamålsetningene man forhåpentligvis klarer å enes om i København i desember.

Med ønske om en ren og grønn fremtid!

Klimakonferansen i København nærmer seg.

Nå er det ikke lang tid igjen til verdens stater samler seg i København for å diskutere en oppfølger til Kyotoavtalen fra 1997. Allerede fra starten viste Kyotoavtalen sin svakhet gjennom at flere stater, deriblant USA, aldri ratifiserte den og gav sin tilslutning til målsetningene som ble meislet ut. USA følte at de ble tillagt en alt for stor byrde til å kunne gi sin tilslutning til Kyotoavtalen, sammenlignet med andre stater. Dette vil nok også være den store utfordringen med klimakonferansen i København. Det bør være åpenbart at de vestlige landene blir nødt til å ta en større del av ansvaret for kutt i klimagassutslippene sammenlignet med andre land. Den vestlige verden har bygd seg opp til en høy levestandard og gjennom dette i stor grad bidratt til de utfordringene vi i fellesskap står overfor.

Mange snakker om et effektivt kvotesystem og CO2-skatt som løsningen på fremtidens klimautfordringer. Jeg er sterkt uenig i dette. Først fordi jeg overhode ikke har noen tro på klimakvoter. Klimakvoter i sin natur blir litt som å pisse i buksa for holde seg varm, man vet at den umiddelbare effekten blir varme men på sikt vil den ha en selvforsterkende negativ effekt. Hvorfor så? Fordi man uansett hvilken fordelingsnøkkel mellom stater og eventuelt private aktører man blir enig om, ikke vil stimulere til utslippsreduksjon hos vestlige land. Løsningen på klimakrisen ligger i at vestlige land må kutte i sine faktiske utslipp, ikke kjøpe seg et vakkert klimaregnskap gjennom kvoter fra u-land samtidig som man fortsetter å slippe ut klimagasser i like stor skala som før. Dette vil i beste fall kun bidra til å holde u-land nede fordi de umiddelbart vil tjene mer på å selge klimakvoter enn å bruke klimakvoter til å utvikle industri, infrastruktur og velferd.

Klimakonferansen må se klimakrisen og fattigdom i sammenheng og orientere seg deretter. Dette betyr at man er nødt til å forplikte seg til reelle utslippsreduksjoner i den vestlige verden samtidig som man bidrar til å hjelpe andre land til å satse miljøvennlig gjennom utvikling og samfunnsbygging. På denne måten vil man kunne avverge eller begrense klimakrisen samtidig som man bygger en ny økonomi i ikke-vestlige land som er fremtidsrettet og miljøvennlig. Dette vil på sikt bidra til at vi klarer å redusere klimagassutslipp samtidig som den globale velstanden øker. Dette må være målet.

Flere av de raskest voksende økonomiene i verden har fremmet krav til de vestlige landene om at Kyotoprotokollen skal oppfylles som en del av en eventuelt ny avtale. Dette er et godt initiativ som vil presse vestlige land til å starte med tiltak for reduksjoner i sine klimagassutslipp. Samtidig er det fremmet krav om økonomisk bistand fra de vestlige landene til omstillinger hos andre land i en mer miljøvennlig retning. Dette går blant annet på teknologisk bistand. Det er viktig at man her klarer legge fra seg en ”oss og dem”-holdning før man går inn i forhandlingene. Klimakrisen er global og påvirker oss alle sammen i forskjellig grad, derfor er det så viktig at de sterkeste rundt bordet også utviser ydmykhet og fremstår som løsningsorienterte. Byrden ligger på vestlige land med USA i spissen.

Flere har tatt til orde for en global CO2-skatt, det prinsipielle utgangspunktet er bra men man kan fort bli skeptisk til hvordan en slik skatt skal gjennomføres og hvor eventuelle skatter skal gå. Betyr dette at FN skal motta disse CO2-skattene og hvordan skal disse brukes? Er det meningen at disse skal viderefordeles til land som klarer å oppfylle eller overoppfylle sine forpliktelser? I så fall, hvordan skal disse midlene fordeles slik at partene føler seg rettferdig behandlet og på den måten gi systemet legitimitet?

Det er dessverre flere faktorer som peker i retning av at resultatene fra klimakonferansen ikke vil bli så sterke som vi skulle håpet på. Det er vanskelig å se for seg at vestlige land, med USA i spissen er villige til å strekke seg så langt som de trenger å gjøre for å oppnå 2-gradersmålet. Dette betyr at vestlige land innen 2030 er nødt til å redusere sine klimagassutslipp med ca.85% samtidig som man på veien dit er nødt til å ta sterke reduksjoner også innen 2020. Det er tvilsomt om det finnes politisk vilje til å ta de grepene som må til for å oppnå disse målsetningene. Håper ligger i at man klarer å komme til enighet om en avtale hvis rammer gir rom for å stimulere verdens borgere til å leve mer miljøvennlig.

På den andre siden kan det være fristende å ta frem slagordet fra Rio-konferansen i 1992 om å ”tenke globalt og handle lokalt”. Dette er en diametralt motsatt holdning til de som tror på internasjonale klimakvoter som løsning. Det bør ikke være tvil om at det er dette som må være det prinsipielle utgangspunktet ved forhandlingene. De globale klimagassutslippene i sum må ned, dette betyr for eksempel at Norge er nødt til å ta sine utslippsreduksjoner gjennom reelle utslippskutt i Norge samtidig som at andre land også er nødt til å gjøre det samme. Parallelt med dette må Norge bistå land som for eksempel Kina med teknologi for CO2-fangst til deres kullkraftverk samtidig som man bidrar med kunnskap og teknologi rundt klimavennlige løsninger der man har noe å bidra med. Det er ingen tid for å sitte på sine egne løsninger mens temperaturen på kloden øker.

Klimakampanjen 10:10 bør også få oppmerksomhet i København. Denne kampanjen tar opp i seg slagordet fra Rio og oppsummerer på mange måter det viktigste elementet i kampen for reduserte utslipp, det er viktig at norske borgere og andre bidrar til å redusere utslipp gjennom mer miljøvennlig livsstil. For norske borgere vil dette typisk kunne være å sykle mer eller kjøre kollektivt der man kan, sortere søppel, senke innetemperatur, velge miljøvennlig oppvarming og isolere hus slik at man bruker mindre energi på oppvarming. Summen av mange små reduksjoner vil i et større bilde bidra til betydelige utslippskutt. Det er viktig at man skaper en global bevisstgjøring rundt dette, spesielt i vestlige land.

Vi er nå ca. to måneder fra klimakonferansen og utsiktene til en avtale som er sterk nok og samtidig har en global tilslutning er ikke spesielt gode. Forhåpentligvis klarer politikerne som samles å se forbi neste valg og legge personlig prestisje tilside slik at vi får en avtale som gjør at vi klarer å nå 2-gradersmålet.

Tragisk rovdyrpolitikk.

Regjeringens målsetning med rovviltforvaltningen er å sikre rovviltbestandens overlevelse samtidig som de vil sikre en levedyktig næringsvirksomhet i landbruket. Spørsmålet er når disse målsetningene kommer i konflikt med hverandre, hvem er det som skal ha forrang?

I dag får bønder økonomisk kompensasjon for dyr som beviselig blir tatt av rovdyr, jeg har også hørt forslag om at bønder skal få kompensasjon for hver ulv de har i sitt område. Begge disse forslagene er helt feil. Vi mennesker må slutte å tro at vi har en gudgitt rett på å bruke naturen etter vårt eget forgodtbefinnende. Hvem er det forøvrig som tror at det bare er ulv som tar sau og eventuelt kyr? Vi har ørner, jerv, gaupe og bjørn også. Hvordan skal man da beregne kompensasjoner for tapte dyr på utmarksbeite? For meg er det rimelig åpenbart at bønder som sender dyrene på utmarksbeite uten ettersyn må påregne tap av dyr i en viss skala, både til rovdyr og til andre årsaker. Målet må være en sameksistens som ikke baserer seg på våre selverklærte rettigheter.

Indianerhøvdingen Sitting Bull sa det veldig godt da den amerikanske presidenten forsøkte kjøpe landområder av han; ”..For hvem er vel jeg til å selge deg dette landområdet? Jeg har ikke arvet det av mine forfedre, jeg låner det av mine etterkommere”. Føre var-prinsippet må være gjeldende også i norsk rovviltforvaltning. Alle rovdyrene i norsk fauna har en like stor rett på naturen som vi har.

Mennesker er noen underfundige vesener, der vi vet naturen er sterkere enn oss så viser vi den største ydmykhet, som for eksempel på havet eller Mount Everest. Der vet vi at vi er prisgitt naturkreftenes nåde og viser stor ydmykhet, men når vi selv kan styre resultatet utviser vi en arroganse selv ikke Napoleon var i nærheten av. Vi utrydder dyr som blir plagsomme for oss, uten særlig omtanke for naturen som helhet og alt levende rundt oss. “Ærefrykt for livet”, sa Albert Schweitzer etter at han hadde flyttet til den afrikanske jungelen for å slippe unna samfunnets definisjon av humanisme.

Personlig ønsker jeg meg en virkelighet hvor jeg kan gå tur i fjellet og møte på bjørn, ørn og jerv eller se ulv og gaupe i skogen. Dette ville vært en stor berikelse for meg. Målet med norsk rovviltforvaltning må ikke være overlevelse, men en bærekraftig utvikling, stikk i strid med SP sitt mål om en reduksjon i ulve- og bjørnestammen fordi disse skal beregnes i fellesskap med de svenske stammene.

Oljefondet må ut av Vest-Sahara!

Statens pensjonsfond – utland eller ”Oljefondet” som vi også kaller det har klare retningslinjer for etiske investeringer, allikevel kommer det frem at man har investert tungt i selskaper som eksporterer fosfat fra Vest-Sahara, et land som har vært okkupert av Marokko siden 1975.

Hverken FN eller Norge har anerkjent okkupasjonen av dette landet på Afrikas vestkyst.

Sahrawiene, som den opprinnelige befolkningen heter, blir forfulgt, torturert og undertrykt av de marokkanske okkupantene. Undertegnede har selv vært med å samle inn penger til å kjøpe fotokamera og utstyr slik at studenter kan dokumentere overgrep mot Sahrawiene overfor resten av verden. Det er et folkeslag som lever under umenneskelige forhold med overvåkning og terrortrussel hengende over seg til enhver tid. Ofte kommer marokkanske politimenn på rassiaer og tar med seg studenter de mistenker for å være opposisjonelle og fengsler disse uten lov og dom. Disse blir i tur torturert under avhør, ofte med døden til følge. De marokkanske okkupantene bruker vold og terror som et våpen for å holde kontroll over Sahrawiene.

Norske myndigheter har selv frarådet investeringer i Vest-Sahara, da blir det enda mer merkelig at man gjennom Oljefondet selv investerer milliarder i selskaper som bidrar til å undertrykke Sahrawiene og finansiere deres okkupanter i Marokko. Kravet må være klart, alle norske interesser må trekke seg ut av Vest-Sahara inntil de har fått sin frihet fra Marokko. FN har også vært klar og tydelig på at all handel med naturressurser fra Vest-Sahara er i strid med internasjonale lover om at naturressurser og deres avkastninger skal tilfalle lokalbefolkningen. Det er åpenbart for alle og enhver at dette ikke er tilfellet her. Snarere tvert imot så bidrar dette til å finansiere undertrykkingen av lokalbefolkningen. Oljefondet må snarest trekke seg ut av alle investeringer som bidrar til å undertrykke Sahrawiene og deres land, Vest-Sahara.

Nå må NRK rydde opp!

NRK planlegger å starte opp en betalt nedlastingstjeneste for sine egenproduksjoner. Dette betyr at alle borgerne som betaler lisenspenger plutselig er nødt til å betale to ganger for samme produktet. Statskanalen finansieres i dag 95 prosent gjennom kringkastingsavgiften, også kjent som lisenspenger. Dette betyr at borgerne så å si fullfinansierer drift og produksjon i NRK i utgangspunktet. Hvordan kan de da moralsk sett forsvare å ta betalt av de samme borgerne for noe de allerede har betalt for?

NRK gjennom sitt kommersielle datterselskap NRK Aktivum forsvarer denne finansieringsmodellen med at alle inntekter til selskapet vil bli pløyd inn i nye produksjoner. Jeg synes det først og fremst er betenkelig at de skal ta dobbelt betalt for sine tjenester, dernest er det også rimelig betenkelig at de tar seg den frihet å overstyre den politisk styrte inntektsmodellen som ligger til grunn for NRK sin drift. Kringkastingsavgiften settes årlig av Stortinget og skal være statskanalens inntektsgrunnlag. De synes åpenbart de får for lite penger og forsøker å overstyre politiske vedtak gjennom å forsøke selge en vare til kundene som kundene allerede har betalt for. Dette er umoralsk og må stoppes.

Det er helt greit at NRK tar seg betalt for å selge en fysisk DVD da denne også har produksjonskostnader, mens digitale filer som allerede ligger gratis tilgjengelig i 30 dager kan man like gjerne fortsette å la ligge tilgjengelige uten å skulle forsøke melke kundene sine gjennom dobbelt betaling. Det å forsøke villede debatten gjennom å snakke om en modell for deling og videredistribusjon av digitale filer er bare feil.

- Når du får med alt bakgrunnsmaterialet og se innholdet akkurat når du vil , ligger det en merverdi i det, og vi opplever veldig sterkt at publikum er villig til å betale, sier Forlagsdirektør Jørgen Klafstad i NRK Aktivum til Aftenposten. La det være klart at jeg ikke er interessert i å betale to ganger for samme varen, og ikke er jeg spesielt imponert over en statskanal som overstyrer eierne sine gjennom finurligheter som å organisere nettbutikken sin i et datterselskap.

Kvinner voldtas i Guinea.

Det er med triste øyne man følger situasjonen i Guinea og leser om kvinner som åpenlyst voldtas i gatene. Dette får meg til å tenke hvordan mennesker kan få seg til å begå slike brutale overgrep mot andre mennesker? Er det individets iboende gruppementalitet som spiller inn? En massesuggesjon hvor all forståelse for og respekt for andre individer blir tilsidesatt i en euforisk rus med selvforsterkende effekt? Kan det være slik at mennesker i grupper automatisk tar til seg en gruppetanke om at de er bedre enn andre grupper og dermed at andre regler og annen etikk gjelder for dem og gir dem rett til å behandle det de oppfatter som andre grupper som mindreverdige?

Det er mange spørsmål som dukker opp i hodet når man hører om slike tilfeller av overgrep mot medmennesker. På den andre siden er det langt vanskeligere å komme opp med noen svar på hvorfor mennesker kan få seg til å begå slike brutale overgrep mot andre. Kanskje kan det være frykten for å være annerledes som hindrer individer i å bryte ut av rekkene og nekte være med på voldsorgiene, kanskje kan det være trusler om at de eller deres familiemedlemmer kommer til å lide om de ikke gjør som de får beskjed om. Men i mine øyne er ingen av disse grunnene gode nok til å forsvare de handlinger som nå blir utført på uskyldige kvinner i Guinea. Alle individer har en plikt og et ansvar i menneskehetens navn til å ikke påføre andre mennesker lidelser. Når slikt foregår i organiserte former så er det noe av det verste man kan bli utsatt for. Din egen statsmakt utøver ikke bare grov vold og terror mot deg, men også de verste overgrep noe menneske kan bli utsatt for, voldtekt. Hvilken tillit kan man noensinne forvente at kvinnene som blir utsatt for dette noensinne kan føle mot menn igjen, eller sin egen stat?

En klok person sa en gang at vi lærer historie så vi skal lære av feil og urett som har blitt begått for på den måten å unngå gjøre det igjen, men det virker som historieforståelsen svikter mennesker verden over, igjen og igjen. Hvor er de norske myndigheten oppe i alt dette her? Jeg ser at statssekretær Gry Larsen fordømmer handlingene som utøves mot demonstrantene i Guinea, men er det virkelig alt vi kan gjøre?

Jan Arild Snoen kvesser knivene.

I dagens utgave av Dagsavisen går Snoen til angrep på Venstre i en kommentar med tittelen ”Lykke til, Stian” om den nye byråden i Oslo.

Venstre, og KrF, blir beskyldt for å presse igjennom årlige ufinansierte utgiftsøkninger i størrelsesorden en halv milliard og at dette skal være en av grunnene til at Oslo kommune nå sliter økonomisk. Har Snoen glemt overskridelsene i Holmenkollen på 600 millioner, eller Flexus-skandalen eller IKT-skandalen på 350 millioner? Dette viser et byråd som åpenbart har utfordringer med økonomistyring i sin egen virksomhet. Snoen har åpenbart også glemt hvordan parlamentarismen fungerer, skal man ha et budsjett vedtatt er man nødt til å søke flertall for dette hos de folkevalgte. Det at byrådet søker støtte hos Venstre og KrF er vel ikke akkurat overraskende i all den tid de er borgerlige partier og således har relativt sammenfallende syn på mange områder. Dersom H/FrP-byrådet skulle søkt støtte for sitt budsjett hos de rødgrønne så ville det blitt interessant hva slags form for politikk det ville blitt. Venstre, og KrF, representerer et sentrum som sitter med mye makt fordi man med sine bystyremandater bestemmer om det skal bli flertall for byrådets politikk eller opposisjonens politikk. Venstre er på mange måter partiet som styrer i Oslo med vekslende flertall i dag, det blir ikke flertall for noen forslag som ligger til høyre for Venstre og sånn sett er man en borgerlig garantist mot for mye FrP-innflytelse på byen vi er så glad i.

Dersom Snoen og Oslos innbyggere føler at det er for galt at prisen på månedskortet har blitt redusert til 550 kroner, eller at Oslo har fått femminutters avganger på trikken eller investert i nye t-banevogner og generelt sett at Oslos kollektivtilbud har blitt sterkt forbedret så skal man selvfølgelig få lov til å stemme på andre partier enn Venstre, men dersom man faktisk synes at dette er gode tiltak som har gjort ting litt bedre og lettere så bør man fortsatt vurdere å stemme Venstre i Oslo. Dersom det er negativt at byrådet blir korrigert til å finansiere osloskolen på en ordentlig måte så må man gjerne også få lov til å stemme Venstre ut, men dersom man synes det er viktig at skolene i Oslo får de midlene de trenger for å drive ordentlig, så bør man stemme på Venstre fremfor Høyre og FrP som jevnt forsøker å redusere overføringene til skolene i byen vår. Venstre er den ansvarlige borgerlige vaktbikkja som passer på at byrådet ikke raserer byen vår.

Det er feil å anklage Venstre for at gjeldsgraden i Oslo kommune har gått fra 22% i 2004 via 54% i år til et stipulert 93% i 2013. Her er det mange faktorer som spiller inn, men de ekstrabevilgningene som Venstre og KrF får til gjennom budsjettsamarbeid med byrådet er definitivt ikke i nærheten av å påvirke Oslos økonomi i så stor grad at man kan legge skylden på Venstre for Oslos vanskelige økonomiske fremtid.

Snoen inviterer Oslos innbyggere til å fjerne Venstre fra vippeposisjonen i bystyret for enten å få et borgerlig eller sosialistisk flertallsbyråd uten Venstre. Det er ingen hemmelighet at Snoen aldri har vært en spesielt stor tilhenger av Venstre, men det får da være måte på halvsannheter og bløffer man skal finne seg i. Selvfølgelig er han i sin fulle rett til å be borgerne stemme noe annet enn Venstre, men da synes jeg i hvert fall han bør ha anstendighet til å gjøre det på rett grunnlag og ikke ved å spre løgner og halvsannheter om et parti som ut fra sin posisjon med 5 bystyrerepresentanter av 59 har fått gjennomført veldig mye politikk i byen vår. Venstre som sentrumsparti har en unik egenart i at man kombinerer det beste fra sosialistene rundt solidaritet med det beste fra borgerlig side om individuell frihet. Om det skal være galt å ha to tanker i hodet samtidig så synes jeg egentlig litt synd på Snoen.

Avslutningskommentaren til Snoen er vel noe av det mest håpløse jeg har sett på en god stund. ”Oslofolk kunne også hjelpe til ved å være villig til å stemme på partier, dersom slike skulle finnes, som setter langsiktig ansvarlighet foran kortsiktig moro. Men vil dere det da?”

Ja det gjenstår å se da, Snoen, om folk er villige til å stemme på Venstre som bygger en by for fremtiden gjennom satsing på kollektivtrafikk, skole, og miljø, eller om de stemmer på FrP som vil bruke opp oljefondet så snart som mulig. Til for eksempel å dekke inn sine egne skandaløse prosjekter som overskridelsene i Holmenkollen, Flexus eller IKT-satsingen til Oslo kommune. Det at Venstre må dra byrådet med på å fase ut oljefyring og satse på kollektivtrafikk fremfor privatbilisme i Oslo sentrum synes jeg faktisk er gode argumenter for et parti som tenker fremover og har langsiktigheten i behold. Så ja, hva vil man stemme?

Datalagringsdirektivet og reservasjonsretten i EØS.

I morgen, mandag 28.september skal regjeringspartiene sette seg ned og reforhandle regjeringsplattform for de neste fire årene. En viktig del av dette bør være synet på Datalagringsdirektivet og hvorvidt Norge skal bruke reservasjonsretten mot direktivet, slik vi har adgang til gjennom EØS-avtalen.

Hva er så Datalagringsdirektivet? Dette er et direktiv som pålegger norske tjenestetilbydere innenfor telekommunikasjon og internett å lagre all informasjon om deg som kunde i to år. Dette betyr at alle eposter, all sms og telefontrafikk og alle dine nettbesøk skal lagres slik at myndigheten kan spore hvor du har vært, hvem du har snakket med og hva du har meldt til hvem og når. Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU 15.mars 2006.

Så hvorfor er Datalagringsdirektivet så farlig? Direktivet er kanskje den største trusselen mot personvernet i Norge vi noensinne har sett. Dette er et stort steg på veien mot overvåkningssamfunnet hvor myndigheten kan spore alle borgernes aktiviteter. Ikke bare er det et komplett bilde for myndighetene, men hva med datainnbrudd hos tjenestetilbyderne? Da kan plutselig uvedkommende få tilgang til uante mengder med informasjon om andre mennesker og misbruke dette. Eller hva med illojale ansatte hos tjenestetilbyderne som kan finne på å selge informasjon?  Summen av alt dette gjør Datalagringsdirektivet ekstremt farlig. Det kan virke som politikerne i EU i all sin iver etter å gjøre en god handling har handlet i det ondes hensikt.

Tilbake til situasjonen i Norge. Venstre og Sosialistisk Venstreparti har programfestet at man vil Norge skal bruke reservasjonsretten sin mot Datalagringsdirektivet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har landsstyrevedtak på det samme mens Høyre er tilhenger og Arbeiderpartiet ikke har tatt stilling til saken. Man kan bare håpe at SV og SP i Soria Moria II kan klare å få med seg Arbeiderpartiet på å bruke reservasjonsretten, slik at Datalagringsdirektivet ikke blir en del av norsk lov. Det skyles også å legge til at tjenestetilbyderne i det store og hele også har uttrykt stor skepsis til dette direktivet og de implikasjoner det vil ha.

Tanker om frihet.

Det finnes mange tanker om frihet, like mange som det finnes mennesker på jorden. Hvert enkelt menneske har sin egne personlige oppfatning av frihet og hva frihet innebærer for en selv. Dette er selve essensen i frihet, frihet er unikt for hver enkelt og aldri kan man snakke om en kollektivistisk frihet eller en felles frihet.

Nylig var jeg involvert i en diskusjon om frihet og uavhengighet og sammenhengen mellom disse. Mitt utgangspunkt var at frihet og uavhengighet i sin reneste form på hver sin side ikke kan eksistere uten den andre. Jeg ble møtt av mange gode motargumenter, som for eksempel at frihet er en sinnstilstand mens uavhengighet er en fysisk tilstand og at de derfor ikke nødvendigvis hører sammen. Personlig vil jeg benekte dette, etter min oppfatning kan man ikke være fullstendig fri uten uavhengighet. Selvfølgelig kan man drømme selv om man for eksempel ikke skulle oppleve fravær fra fysisk kontroll, men da kan man heller ikke i mine øyne snakke om frihet, siden friheten er en absolutt verdi i mine øyne. Dette utelukker da ikke muligheten for å ha en midlertidig følelse av frihet eller oppfatninger av frihet som man selv definerer at den skal være.

Man kan ideer og oppfatninger om frihet på et mentalt plan, og gjennom å jobbe mot disse målene oppnå uavhengighet og frihet, en absolutt frihet hvor det ikke er noen ting som holder en tilbake fra å gjøre det man vil. Dette fører meg videre til mer detaljerte tanker om frihet. Siden full frihet er friheten til å gjøre akkurat hva man vil, så finnes det både fysiske og mentale hindringer for frihet. De fysiske hindringene er beskrevet over summert opp i mangelen på fysisk uavhengighet. For meg så betinger full frihet også mental uavhengighet. Ikke bare en uavhengighet fra ytre faktorer som mentale overgrep, men også fravær av moralske bånd og følelser som man legger på seg selv. For eksempel kan dette være at man ikke handler ut av fri vilje fordi man har følelser for et annet menneske som gjør at man handler annerledes enn hva man ville gjort dersom man ikke hadde hatt disse følelsene. Det kan være at man av kjærlighet og omtanke til familie ikke velger å reise jorden rundt i en seilbåt fordi bestefar begynner å bli gammel og kan gå bort uten at du får sagt farvel. Disse båndene som man legger på seg selv er selvfølgelig noe man har frihet til å gjøre og på den måten velger mennesker i forskjellige situasjoner å gi avkall på frihet. Betyr eksemplene foran at kjærlighet er et større mål enn frihet? Nei, jeg mener ikke det, men det viser hvorfor friheten er så essensiell for dannelsen hos mennesker. Det er den som gjør oss i stand til å bli bedre mennesker. Den gir oss muligheten til å velge det riktige av to eller flere alternativer. Derfor er friheten større en kjærligheten.

Innledningsvis var jeg inne på at alle mennesker på jorden har forskjellige oppfatninger av frihet, samtidig som jeg senere kommenterte at friheten er en absolutt verdi. Betyr dette da at friheten er en form for felles absolutthet? Nei, det er den ikke. Jeg mener friheten i seg selv er en absolutt verdi, men en absolutt verdi hos hvert enkelt individ. Eller hvert enkelt individs subjektive oppfatning av fullstendig frihet. For eksempel kan fravær av krig og nok mat på bordet samt skolegang være absolutt frihet og uavhengighet hos et barn i et krigsherjet land i Afrika et sted. Hvordan? Jo fordi dette er den ultimate definisjonen av frihet for dette individet. Som voksent menneske i Norge vil naturligvis min egen definisjon av frihet være svært annerledes og i mine øyne vil ikke barnet i Afrika være i nærheten av frihet etter mine definisjoner.

Viktigheten av å definere en felles forståelse for frihet i politiske fora, både nasjonalt og internasjonalt blir gjort veldig tydelig i avsnittet over. Det nytter ikke for politikere å diskutere uten at man er sikre på at man har en felles plattform å diskutere ut fra. Når hvert enkelt individ kommer til møtet med forskjellige oppfatninger av premissene for diskusjonen vil det sjelden komme noe konstruktivt eller fruktbart ut av det.

Kan friheten være uendelig? Nei, det kan den ikke fordi den er umulig å gradere. I populærterminologi kan man snakke om grader av frihet men da vil jeg heller si at det er snakk om grader av tvang og undertrykking snarere enn grader av frihet. Mange vil sikkert påstå at disse to da nødvendigvis henger sammen, men det er jeg uenig i. Du kan ikke være halvt eller delvis fri, enten er du fri eller så er du ikke. Selvsagt kan man snakke om delvis inntrykk av frihet, men dette er ikke frihet, snarere tanker om et ideal som heter frihet.

Oljesand og dobbeltmoral.

Den 13. og 14.september gikk det norske folk til urnene for å velge hvem som skal styre landet de neste fire årene. I valgkampen ble det ikke plass til å diskutere spesielt mye annet enn om det var Jens eller Jensen som skulle styre i Norge den neste fireårsperioden.

Viktige politiske saker som klimakrisen ble det ikke plass til i valgkampen. Miljøpolitikk er alltid et farlig tema for en sittende regjering fordi det er så utrolig lett å peke på alle områdene som blir neglisjert eller alle sakene hvor man har vært nødt til å prioritere arbeidsplasser, økonomisk vekst eller andre hensyn foran miljø. Gjennom å gjøre denne valgkampen til en statsministerduell mellom Jens og Jensen så klarte man effektivt å drepe alle forsøk på å diskutere politikk og spesielt miljø. Den rødgrønne regjeringen har mange svin på skogen når det gjelder miljø- og klimapolitikk, men få er så graverende som dobbeltmoralen man utviser i diskusjonen om oljesand.

StatoilHydro, med den norske stat ved regjeringen som majoritetseier, er tungt inne i oljesandprosjekter i Canada. Utvinning av råolje fra tjæresand eller oljesand som det populært kalles er sterkt forurensende og i tillegg ekstremt kostbart med dagens teknologi. Helge Lund, konsernsjef i StatoilHydro, har forfattet en kronikk til forsvar for sitt engasjement i oljesand i Canada hvor han peker på energirealitetene som selve fundamentet for dette engasjementet. Det paradoksale i denne kronikken er hans ukuelige teknologioptimisme når det gjelder oljesand, mens han er langt mer tilbakeholden i sin optimisme rundt fornybar energi. Dette er trist, men på langt nær så trist som å høre olje- og energiminister Terje Riis-Johansen proklamere at han ”ikke hadde tenkt å legge to pinner i kors” for å stoppe StatoilHydros engasjement i Canada. Dette kan da ikke tolkes på noen annen måte enn at regjeringen støtter StatoilHydro sitt oljesandprosjekt. For dersom de ikke hadde støttet dette så ville de kunnet bruke sin makt som majoritetseier til å stoppe dette prosjektet, noe de altså har valgt å ikke gjøre.

Norge gir gjennom samarbeidet ”Olje for utvikling” bistandsmidler til utvinning av råolje fra oljesand på Madagaskar. Bistands- og miljøvernminister Erik Solheim benekter at Norge støtter dette sterkt forurensende prosjektet og presiserer at Norge bruker sin rolle til å informere og gi råd om miljø samtidig som man ikke kan legge seg opp i hvordan et suverent land velger å utvikle sine naturressurser. ”Vi støtter ikke utbygging av oljesand. Vi vil redusere de negative følgene om et slikt prosjekt skulle bli satt i gang. Vår oppgave er å sette myndighetene på Madagaskar i stand til å forvalte sin egen olje slik at den bidrar til kampen mot fattigdom i landet.” Sier Erik Solheim.

Da blir jeg litt forundret. På den ene siden sier Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen at han ikke vil legge to pinner i kors for å stoppe StatoilHydro sitt engasjement i Canada, mens på den andre siden sier Bistands- og miljøvernminister Erik Solheim at man ikke støtter utbygging av oljesand. Spørsmålet blir da hvem av disse to ministrene i den samme regjeringen som taler på vegne av regjeringen og hvem som har rett i sine påstander. Uansett taper miljøet.