Tanker om psykiatri.

Jeg føler for å være personlig når jeg forteller litt om egne erfaringer. La meg innledningsvis presisere at jeg absolutt ikke fraskriver meg noe som helst ansvar selv i forhold til disse erfaringene og absolutt ikke vil forsøke legge noe «skyld» på noen. Det jeg vil til livs er strukturfeil i samfunnet, fordommer og menneskers iboende frykt for å gjøre det riktige.

Ettermiddagen 3.august 2004 satt jeg på trikk 17 til Bislett på vei hjem fra jobb. Jeg sitter der med musikk på øret og titter ut vinduet. Plutselig hører jeg mennesker skrike og når jeg snur meg ser jeg mennesker som trenger seg fremover i trikken. Alt går veldig fort, trikken stopper, menneskene flykter ut og jeg titter meg over skuldrene. Der ser en mann som er helt fraværende i blikket og holder en stor rambokniv i hånda. Som sistemann løper jeg ut av trikken og ser en kvinne som står utenfor døren og skriver «hjelp meg, hjelp meg» åpenbart i sjokktilstand. Jeg legger merke til at hun ser klissvåt ut over hele kjolen. Instinktivt drar jeg henne med meg vekk fra trikkedøra. Halvveis bak Bislett bad segner hun om, jeg legger merke til at det er blod over hele kjolen hennes. Da skjønner jeg at hun er stukket med kniv i brystet. Mens jeg forsøker begrense blødningene ved å presse så hardt jeg kan mot det åpne såret med ene hånda mens jeg ringer 113 med mobilen. Ambulansen kommer og henter henne. Jeg står igjen der nede med blod over hendene da en politimann kommer bort til meg og begynner avhøre meg, han får alle kontaktdetaljer og personnummer. Jeg forteller han alt jeg har sett og gjort. Så sender han meg vekk. Jeg går det lille stykket hjem til min daværende samboer og vasker av meg blodet.  I etterkant følger jeg med på nyhetssendingene på tv og leser om saken i avisene. Jeg hører absolutt ingenting fra Politiet, ingenting fra noen andre som vil tilby meg kriseoppfølging selv om det burde være logget i offentlige arkiver at jeg var tilstede.  Etter ca. ett års tid så sender jeg en mail til rekonvalenssenteret hvor hun jeg var med var til behandling etter at hun står frem i avisen og forteller om sine opplevelser i etterkant og hennes manglende hukommelse fra dagen.  Da først blir jeg innkalt til avhør hos politiet, mens jeg fremdeles ikke hører et ord fra noen innen psykiatrien selv om jeg forteller i avhøret at jeg ikke har hørt et ord fra noen etter denne ettermiddagen et års tid før.

Hvor vil jeg med dette? Selvfølgelig kunne jeg selv aktivt gått ut og etterspurt kriseoppfølging men hva visste jeg der og da om dette. Sakte men sikkert gikk nå dagliglivet tilbake til sitt vanlige uten at jeg filosoferte noe mer over hendelsen annet enn at jeg ble litt mer bekymret for å ta trikken og ihvertfall hver gang det kom og satte seg mennesker ved siden av meg som jeg vurderte kunne være flyktninger fra krigsherjede områder. Jeg vil understreke at jeg absolutt ikke føler meg som en rasist på noen som helst måte og jeg ble litt overrasket over mine egne tanker i disse tilfellene.

Uten at jeg skal dra noen veldig åpenbare konklusjoner derfra så mistet jeg bestefar kort tid etter dette, samboerforholdet gikk i oppløsning så døde bestemor. Deretter mistet jeg jobben og livet var egentlig så jævlig som det kunne få blitt. Jeg har alltid likt å tro at jeg har en sterk psyke men utover våren 2006 begynte jeg bli veldig usikker på dette. Jeg stengte meg inne, gikk nesten ikke ut på 3 måneder og spiste fint lite mat, satt stort sett veldig apatisk og bare lot dagene rulle og gå.  Det at en person som i utgangspunktet var så sosial, utadvendt, sprudlende og deltagende plutselig forsvinner helt, ignorerer meldinger, invitasjoner og blir «borte» uten at noen reagerer er på mange måter kjernen i problemene man står overfor i psykiatrien.

Det offentlig klarte ikke ta tak i meg, venner og familie gjorde heller ikke dette. Jeg vil absolutt ikke skylde på noen eller si at venner eller familie gjorde noe feil, men når man lever i et samfunn hvor psykiatri og psykiske lidelser er så tabubelagte at ingen tør være den som forsøker gripe tak i skjebner da lever man i et kaldt og jævlig samfunn.

Man kan pøse på med så mye penger man bare vil inn i psykiatrien, men dette er ikke problemet. Tjenestetilbudet kan sikkert gjøres bedre, men det er først og fremst i holdningsskapende arbeid at man har mye å hente.  Det skal ikke være slik at venner og familie føler seg som tystere eller illojale dersom de stiller spørsmål både direkte og eventuelt til det offentlige.

Rundt oss har vi barnehageansatte, lærere, venner, familie og arbeidskollegaer som alle er i stand til å se personlighetsendringer eller merkelig adferd, da burde man umiddelbart ta tak i disse situasjonene. En spesiell utfordring går til barnehageansatte og lærere, disse har en spesielt viktig rolle da de lett kan se hvem som sliter med adferdsproblemer i barnehagen eller skolen. Jeg vet det finnes et slags system der men lærere sier til meg at de kvier seg for å gå videre med observasjonene sine. Det kan ikke være slik! Dette er også kjempeviktig i forhold til å redusere rekrutteringen til rusmiljøet i storbyene. Det er en kjennsgjerning at det store flertallet av rusmisbrukerne som havner på plata har en historie med personlige problemer. Bare tenk hvor mange man kunne hjulpet dersom man på et langt tidligere stadie hadde klart å hjelpe mennesker som sliter.

Jeg er også veldig bekymret for oppfølgingen som gis til flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge fra krigsherjede områder. Det er klart det er en stor sjanse for at noe er fryktelig galt med mennesker som med sine egne øyne er vitne til drap, lemlestelser, voldtekter og tortur i sin groveste form. Jeg har ikke svarene men det er åpenbart at norske myndigheter burde søke bistand og opplæring slik at man blir i stand til å hjelpe mennesker som flykter fra slike situasjoner og kommer til Norge da denne typen traumer ikke akkurat er standard pensum i norsk psykiatriutdannelse.

Ballen er kastet, noen som tar den opp?

Advertisements

Én kommentar to “Tanker om psykiatri.”

  1. Are-Harald Says:

    Bra du kom deg opp igjen da!

    Utifra det jeg kjenner til om tjenestetilbudet i psykiatrien vil jeg tro tilbudet ditt lite trolig ville blitt mer enn samtaler med fastlege en gang i måneden, og eventuelt henvisning til psykolog – og psykologene som tar imot henvisninger har svært lang ventetid.

    Det er ikke sikkert, jeg fikk, så snart fastlegen henviste meg oppover, et svært godt behandlingstilbud, men før det kom så langt rakk jeg å bruke et år på å sitte på hybelen å spille data og være dritdeprimert.

    Generelt sett er folk i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten rimelig dårlige. Og det er mange innvandrer-pasienter, der krigstraumer og slikt sikkert er en gjenganger, så jeg vil definitivt tro det er noe leger lærer om når de spesialiserer seg til å bli psykiatre. Idunn Lyster holder på med det, du kan jo spørre henne.

    Jeg tror det er mye klasse oppi dette. Det er svært krevende å jobbe både med rusmisbrukere, og innvandrere med kompliserte traumer. Mye greiere da å få privatpraksis og ha stille og rolige dager der man hører ressurssterke folk prate om ting som i forhold til hos de tunge pasientene nok blir noe trivielt.

    Mitt inntrykk er at når det gjelder psykisk helse, i enda større grad enn somatisk helse, så er problemene sterkt skeivfordelt i favør av folk med penger og utdanning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: