Posts Tagged ‘københavn’

Fascinert!

oktober 29, 2009

 

I dagens utgave av Aftenposten finner man en lengre artikkel om vindkraft i Skottland. Personlig ble jeg veldig fascinert av denne artikkelen. Mest på grunn av realistiske men klart bevisste målsetninger i forhold til overgangen til fornybar energi som et alternativ til kullkraft og atomkraft i Storbritannia.

Skottene har satt seg ambisiøse målsetninger, allerede i 2011 skal en tredjedel av deres elforbruk komme fra fornybare energikilder mens man i 2020 har økt andelen til minst femti prosent. Her har Norge virkelig noe å lære. Vi er kanskje det landet i verden med best forutsetninger for å gå over til fornybar energi, så hvorfor fortsetter vi å bruke penger og tid på gasskraftverk? Mange vil si at renset norsk gasskraft er bedre enn forurensende europeisk kullkraft. Dette høres besnærende ut, men i all den tid vi ikke renser gasskraften vi produserer i Norge så vil ikke det være et godt alternativ. Vi erstatter en forurensende kilde med en annen samtidig som vi drar på oss store investeringskostnader som man er nødt til å tjene inn igjen før man eventuelt faser ut gasskraftverkene. Dette er ikke framtidsrettet, ei heller miljøvennlig eller bærekraftig.

Det er gjort beregninger som viser at teknisk sett er det mulig å produsere så mye som 36,5 GW, til sammenligning ligger den totale norske energiproduksjonen på 28 GW med vannkraft, vindmøller og gasskraft.  Dette forteller meg at vi snakker om en fremtidsrettet energiproduksjon som fortjener langt mer oppmerksomhet enn hva vindkraft får i Norge i dag. I Norge er man nødt til å gjøre noen politiske grep for å skape en selvstendig, bærekraftig industri. Dette betyr å legge tilrette for private initiativ innenfor fornybar energi gjennom støtteordninger, gunstige skatte- og avgiftsvilkår samt politisk stabilitet over tid. Dette kan man få til gjennom brede forlik som sikrer langsiktighet.

Vindkraft alene vil ikke kunne løse energiutfordringene vi står overfor, men det er ingen tvil om at det vil kunne være en sterk bidragsyter, dette har også skottene innsett og jobber konkret med tidevannskraft og bølgekraft som alternative energikilder ved siden av vindkraft.

Den store utfordringen man står overfor i overgangen til fornybar energi ligger i at fossil energi og atomkraft er basert på mer konsentrert energi slik at om man skal kunne ta ut samme effekten i fornybare energikilder så krever det at man tenker i mye større skala. Dette er en reell utfordring med tanke på areal, men allikevel en pris man må være villig til å betale for å kunne oppnå de klimamålsetningene man forhåpentligvis klarer å enes om i København i desember.

Med ønske om en ren og grønn fremtid!

Reklamer

Klimakonferansen i København nærmer seg.

oktober 22, 2009

Nå er det ikke lang tid igjen til verdens stater samler seg i København for å diskutere en oppfølger til Kyotoavtalen fra 1997. Allerede fra starten viste Kyotoavtalen sin svakhet gjennom at flere stater, deriblant USA, aldri ratifiserte den og gav sin tilslutning til målsetningene som ble meislet ut. USA følte at de ble tillagt en alt for stor byrde til å kunne gi sin tilslutning til Kyotoavtalen, sammenlignet med andre stater. Dette vil nok også være den store utfordringen med klimakonferansen i København. Det bør være åpenbart at de vestlige landene blir nødt til å ta en større del av ansvaret for kutt i klimagassutslippene sammenlignet med andre land. Den vestlige verden har bygd seg opp til en høy levestandard og gjennom dette i stor grad bidratt til de utfordringene vi i fellesskap står overfor.

Mange snakker om et effektivt kvotesystem og CO2-skatt som løsningen på fremtidens klimautfordringer. Jeg er sterkt uenig i dette. Først fordi jeg overhode ikke har noen tro på klimakvoter. Klimakvoter i sin natur blir litt som å pisse i buksa for holde seg varm, man vet at den umiddelbare effekten blir varme men på sikt vil den ha en selvforsterkende negativ effekt. Hvorfor så? Fordi man uansett hvilken fordelingsnøkkel mellom stater og eventuelt private aktører man blir enig om, ikke vil stimulere til utslippsreduksjon hos vestlige land. Løsningen på klimakrisen ligger i at vestlige land må kutte i sine faktiske utslipp, ikke kjøpe seg et vakkert klimaregnskap gjennom kvoter fra u-land samtidig som man fortsetter å slippe ut klimagasser i like stor skala som før. Dette vil i beste fall kun bidra til å holde u-land nede fordi de umiddelbart vil tjene mer på å selge klimakvoter enn å bruke klimakvoter til å utvikle industri, infrastruktur og velferd.

Klimakonferansen må se klimakrisen og fattigdom i sammenheng og orientere seg deretter. Dette betyr at man er nødt til å forplikte seg til reelle utslippsreduksjoner i den vestlige verden samtidig som man bidrar til å hjelpe andre land til å satse miljøvennlig gjennom utvikling og samfunnsbygging. På denne måten vil man kunne avverge eller begrense klimakrisen samtidig som man bygger en ny økonomi i ikke-vestlige land som er fremtidsrettet og miljøvennlig. Dette vil på sikt bidra til at vi klarer å redusere klimagassutslipp samtidig som den globale velstanden øker. Dette må være målet.

Flere av de raskest voksende økonomiene i verden har fremmet krav til de vestlige landene om at Kyotoprotokollen skal oppfylles som en del av en eventuelt ny avtale. Dette er et godt initiativ som vil presse vestlige land til å starte med tiltak for reduksjoner i sine klimagassutslipp. Samtidig er det fremmet krav om økonomisk bistand fra de vestlige landene til omstillinger hos andre land i en mer miljøvennlig retning. Dette går blant annet på teknologisk bistand. Det er viktig at man her klarer legge fra seg en ”oss og dem”-holdning før man går inn i forhandlingene. Klimakrisen er global og påvirker oss alle sammen i forskjellig grad, derfor er det så viktig at de sterkeste rundt bordet også utviser ydmykhet og fremstår som løsningsorienterte. Byrden ligger på vestlige land med USA i spissen.

Flere har tatt til orde for en global CO2-skatt, det prinsipielle utgangspunktet er bra men man kan fort bli skeptisk til hvordan en slik skatt skal gjennomføres og hvor eventuelle skatter skal gå. Betyr dette at FN skal motta disse CO2-skattene og hvordan skal disse brukes? Er det meningen at disse skal viderefordeles til land som klarer å oppfylle eller overoppfylle sine forpliktelser? I så fall, hvordan skal disse midlene fordeles slik at partene føler seg rettferdig behandlet og på den måten gi systemet legitimitet?

Det er dessverre flere faktorer som peker i retning av at resultatene fra klimakonferansen ikke vil bli så sterke som vi skulle håpet på. Det er vanskelig å se for seg at vestlige land, med USA i spissen er villige til å strekke seg så langt som de trenger å gjøre for å oppnå 2-gradersmålet. Dette betyr at vestlige land innen 2030 er nødt til å redusere sine klimagassutslipp med ca.85% samtidig som man på veien dit er nødt til å ta sterke reduksjoner også innen 2020. Det er tvilsomt om det finnes politisk vilje til å ta de grepene som må til for å oppnå disse målsetningene. Håper ligger i at man klarer å komme til enighet om en avtale hvis rammer gir rom for å stimulere verdens borgere til å leve mer miljøvennlig.

På den andre siden kan det være fristende å ta frem slagordet fra Rio-konferansen i 1992 om å ”tenke globalt og handle lokalt”. Dette er en diametralt motsatt holdning til de som tror på internasjonale klimakvoter som løsning. Det bør ikke være tvil om at det er dette som må være det prinsipielle utgangspunktet ved forhandlingene. De globale klimagassutslippene i sum må ned, dette betyr for eksempel at Norge er nødt til å ta sine utslippsreduksjoner gjennom reelle utslippskutt i Norge samtidig som at andre land også er nødt til å gjøre det samme. Parallelt med dette må Norge bistå land som for eksempel Kina med teknologi for CO2-fangst til deres kullkraftverk samtidig som man bidrar med kunnskap og teknologi rundt klimavennlige løsninger der man har noe å bidra med. Det er ingen tid for å sitte på sine egne løsninger mens temperaturen på kloden øker.

Klimakampanjen 10:10 bør også få oppmerksomhet i København. Denne kampanjen tar opp i seg slagordet fra Rio og oppsummerer på mange måter det viktigste elementet i kampen for reduserte utslipp, det er viktig at norske borgere og andre bidrar til å redusere utslipp gjennom mer miljøvennlig livsstil. For norske borgere vil dette typisk kunne være å sykle mer eller kjøre kollektivt der man kan, sortere søppel, senke innetemperatur, velge miljøvennlig oppvarming og isolere hus slik at man bruker mindre energi på oppvarming. Summen av mange små reduksjoner vil i et større bilde bidra til betydelige utslippskutt. Det er viktig at man skaper en global bevisstgjøring rundt dette, spesielt i vestlige land.

Vi er nå ca. to måneder fra klimakonferansen og utsiktene til en avtale som er sterk nok og samtidig har en global tilslutning er ikke spesielt gode. Forhåpentligvis klarer politikerne som samles å se forbi neste valg og legge personlig prestisje tilside slik at vi får en avtale som gjør at vi klarer å nå 2-gradersmålet.