Posts Tagged ‘Venstre’

Ta gata tilbake!

april 18, 2011

I det siste har overfallsvoldtekter preget overskriftene i byens aviser. Kvinner som menn føler seg utrygge. I helgen var det ekstra mange som deltok i Natteravnenes patruljering, engasjementet er stort og det er kjempebra. Dessverre er dette impulsaksjoner som på sikt ikke vil bidra til å øke tryggheten da det ikke er en kontinuitet i det.

Her må vi politikere bare sørge for å få på plass en pakke med tiltak som faktisk fungerer. Det er helt uakseptabelt at folk ikke skal kunne føle seg trygge i byen. Jeg nekter å være med på at kjæresten min ikke skal kunne gå trygt i byen om natten. Det handler om å ta gata tilbake.

Vi kjenner til de karakteristiske omgivelsene for overfallsvoldtekter, de foregår stort sett i mørke gater hvor det ikke finnes andre mennesker. Derfor må vi så snart som overhode mulig få iverksatt Oslos belysningsplan som sørger for mer lys i gatene. Dette vil gjøre det tryggere å bevege seg ute om natten.

Antallet politifolk i utetjenesten i Oslo har de siste årene gått drastisk ned, dette må vi reversere. Flere patruljerende politifolk er med på å gjøre byen tryggere. Det er noe som er galt når det ansettes stadig flere folk i oslopolitiet, men at dette er folk som sitter på kontor. Det er viktig at man bruker ressurser på å ta de store haiene innenfor kriminalitet, men det kan ikke være slik at dette skal gå på bekostning av tryggheten til den enkelte borger. Det er noe der som skurrer i hodet mitt. Dersom staten ikke er villig til å bruke penger på flere stillinger i utepatruljen i oslopolitiet så får vi heller bidra med kommunale midler til å ansette flere politifolk inntil regjeringen kommer med mer penger til oss.

Inntil vi har fått på plass flere politifolk i gatene så må vi få ansatt kommunale nærmiljøvakter som skal være voksne og ansvarlige mennesker som kan rapportere til politiet om kriminell aktivitet i byen og samtidig være et ansikt i gata for de som går hjem fra byen eller jobben om natten.

Samtidig vil et godt utbredt nattkollektivtilbud gjøre det rimelig og lett å komme seg hjem fra byen eller jobben om natten uten å måtte gå gjennom belastede områder. Venstre har sørget for dagens nattkollektivtilbud i Oslo og vil utvide dette da det har vist seg å være en stor suksess. Det skal være billig og trygt å komme seg hjem.

Skjenketidsbestemmelsene bør også være en del av diskusjonen om trygghet i byen. Dersom utestedene får ha åpent lenger så vil det også være lys og mennesker i gatene lenger utover natten. Dette bidrar til trygghet da overfallsmenn holder seg unna områder hvor det er mennesker og lys i gatene.

Til sist så er det klart at vi som borgere i fellesskap kan bidra til å skape en tryggere by gjennom å være bevisste hva som foregår rundt oss. Det skal ikke være slik at vi unnlater å sjekke hva som skjer om vi hører noe skrike fra et mørkt område. Vi skal heller tilkalle hjelp en gang for mye enn en gang for lite.

Advertisements

Venstre vil føre tilsyn med NAV Sosial på St. Hanshaugen

april 8, 2011

I 2010 gjennomførte Helsetilsynet et landsomfattende tilsyn med de sosiale tjenestene i kommuner og bydeler. 50 kommuner og bydeler ble kontrollert og i 45 av 50 kontroller ble det avdekket lovbrudd.

Dette betyr at det i 90% av kontrollene ble avdekket lovbrudd hos den delen av det offentlige Norge som håndterer de svakest stilte i samfunnet. Dette skal være kilde til stor bekymring for politikere og byråkrater for slik kan vi ikke ha det.

Rapporten fra Helsetilsynet er en direkte slakt av NAV Sosial som enhet, man påpeker manglende kunnskap hos ansatte, mangel på rutiner og ferdigheter. Man feiltolker retningslinjer og gir ikke brukerne den servicen de har rett på. I mange tilfeller avviser man søknader på feil grunnlag og det er avdekket svært mange avvik knyttet til mottak, behandling og vurdering av søknader om sosial stønad.

I Oslo ble NAV Sosial i bydel Nordre Aker, Sagene og Bjerke sjekket og kun Nordre Aker gikk fri for anmerkninger. Som en konsekvens av dette har Venstre i bydelsutvalget på St. Hanshaugen bedt om at man foretar en intern kontroll av NAV Sosial på St. Hanshaugen for å se hvordan forholdene er i vår bydel. Dette er også Helsetilsynets anbefaling i deres rapport.

Dersom det viser seg at NAV St. Hanshaugen ikke leverer etter lover og forskrifter så må vi som ansvarlige politikere gripe inn og rette opp. Borgerne skal få den hjelpen de har rett på, det skulle bare mangle i et av verdens rikeste land. Venstre på St. Hanshaugen lover å følge nøye med.

Venstre har i stortingsvalgprogrammet for perioden 2009-2013 tatt til orde for å innføre borgerlønn for sosialhjelpsmottakere. Dette er det nok vrient å få gjennomslag for i inneværende periode men på sikt så håper jeg at flere partier blir med på forslaget slik at vi får røsket opp det onde med roten. I mellomtiden må vi som ansvarlige politikere gjennomføre tilsynsansvaret vårt og sørge for at borgerne får den hjelpen de har rett på.

Venstre med de beste trafikkløsningene

april 7, 2011

For et par uker siden var jeg ute i lokalavisen etter at St. Hanshaugen Venstres programkomite hadde sluttført sitt arbeide med utkast til lokalt valgprogram. Vi har ambisiøse planer for kommende fireårsperiode i bydelen vår.

Vi står overfor en eksplosiv vekst i antall innbyggere i Oslo de neste årene. Da er det viktig å tenke helhetlig og smart innenfor byutvikling, herunder trafikkplanlegging. Det er bred enighet om at fremover skal det satses tungt på sykkel i Oslo. Dette er kjempeviktig. For å få til alle disse ambisiøse planene for sykkel så må vi få på plass et kommunalt parkeringsselskap. Med et kommunalt parkeringsselskap har man verktøyet man trenger for å kunne foreta en storstilt satsing på sykkel.

Dette selskapet vil være ansvarlig for å planlegge underjordisk parkering rundt omkring i bydelen og byen slik at man får ryddet gateplan for parkerte biler. Mange vil kanskje tenke at dette kommer til å bli kostbart for bileierne, men det stemmer ikke. Med innføring av beboerparkering så vil bydelens beboere få tilgang på rimelig, underjordisk parkering.Mange skulle kanskje ønske at man reduserte antallet parkeringsplasser og som sådan tvang bilister til å selge bilen sin. Venstre har ingen tro på at dette er en god løsning. Det skal være lov å eie bil på St. Hanshaugen.

Med bilene trygt parkert i underjordiske parkeringsanlegg har man sikret tilgjengelig plass i gatebildet til å kunne utvide med egne, dedikerte sykkelveier slik som det allerede er vedtak om. Her får syklistene god plass sammen med fotgjengere og bilister.

Den ene store utfordringen er å få med seg AP, SV og Rødt på at vi opparbeider tilstrekkelig med underjordisk parkering slik at man får ryddet gateplan. Den andre store utfordringen er å få med seg Høyre og Frp på at vi oppretter et kommunalt parkeringsselskap, selve verktøyet for den helhetlige trafikkplanleggingen. Deretter blir det også en utfordring å få Høyre og Frp med seg på en permanent ordning med beboerparkering, slik at bydelens beboere får parkert bilene sine til en pris som ligger godt under markedspris.

Venstre på St. Hanshaugen vil sammen med Venstre i bystyret jobbe for å få på plass disse vedtakene. Syklistene i Oslo har blitt neglisjert alt for lenge, også av Venstre, nå må vi få gjort noe med det og vi har planene klare. Utfordringen går til de andre partiene, er dere med?

De konkrete vedtakene som må på plass er som følger:

  • Permanent ordning med beboerparkering
  • Opprettelsen av et kommunalt parkeringsselskap
  • Oppfølging av allerede vedtatte planer for sykkel

Newsflash: Innvandrere har ”norske” verdier.

mars 29, 2010

Nettavisen skriver i dag at 90% av innvandrerne mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier. 95% av ”nordmenn” sier det samme. Dette forteller meg at integreringen fungerer rimelig godt i Norge. Selvfølgelig er det rom for å gjøre det enda bedre, men slike tall viser at uansett hvor man kommer fra så har man en felles plattform i forhold til en del bærende prinsipper for hvordan man vil at samfunnet skal være.

Det skal bli interessant å se hva snikislamiserte Martin Kolberg og Per-Willy Amundsen fra henholdsvis AP og FrP har å si til dette. Tallene i undersøkelsen er forøvrig hentet en undersøkelse som Sentio gjorde for den flerkulturelle nettportalen Utrop blant et representativ utvalg for det flerkulturelle Norge.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble overrasket over hvor likt verdisettet er i undersøkelsen, dette er åpenbart en positiv overraskelse som forteller meg at vi tross våre utfordringer, har gjort en god jobb med integrering. Med dette som utgangspunkt så håper jeg at vi i framtiden kan få en litt annen holdning til det å diskutere integrering. Det er ingen tvil om at vi har kommet langt, samtidig som det er en god del som gjenstår.

Personlig tror jeg at gjennom et sterkere fokus på integrering i skolen og mer hjelp til de som trenger det, åpenbart er veien å gå. Dersom man faller ut av skolen som innvandrer tror jeg veien videre i samfunnet er mange ganger så lang og tung som for en etnisk nordmann. Skolen er en viktig arena for dannelse, uansett hvilken bakgrunn man har. Her lærer man i fellesskap om et verdisett som man tar med seg videre i livet. Dette handler om hvordan man behandler hverandre, samhandling, dialog og respekt for hverandre og autoriteter. Skolen har sånn sett to viktige funksjoner, det ene er å gi deg en basiskunnskap som gjør at du kan ta deg videre i samfunnet og skaffe deg den utdannelsen du vil. Det andre er et fundament for å forstå hvordan man skal fungere sammen med andre mennesker utfra et felles verdisett.

Klarer vi dette så skal FrP og andre få komme med så mye skremselspropaganda de bare vil, men den vil uansett bare prelle av fordi vi vet at det er feilaktige påstander. Eksempelvis så har Per-Willy Amundsen tidligere kommentert at etnisk norske vil være i mindretall i Osloskolen i nær fremtid. Ved flere Osloskoler er dette situasjonen allerede i dag, allikevel scorer Osloskolene høyt på nasjonale prøver og er generelt blant de beste i landet. Dette betyr åpenbart at det er andre årsaker enn fremmedkulturelle som utgjør trusselen mot en god skole.

Med ønske om en mer nyansert og løsningsorientert integreringsdebatt i fremtiden.

En brun bølge brer seg – og FrP hiver seg på.

mars 17, 2010

I Danmark har man nå bestemt seg for å innføre et poengsystem for innvandrere. Dette systemet skal rangere innvandrere etter hvor fort de lærer seg dansk og hvordan man involverer seg i samfunnet. FrP sin innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen hiver seg på og kaller forslaget for ”meget interessant og intelligent”.

Et slikt system er tiltenkt å motivere innvandrere og flyktninger til raskere å integrere seg i det norske samfunnet, men jeg rimelig sikker på at dette vil fungere helt mot sin hensikt. De ressurssterke vil klare seg helt fint. Problemet oppstår for alle de som ikke er ressurssterke, de vil få store problemer med å opparbeide seg en del grunnleggende rettigheter og systemet vil virke enda mer demotiverende i en allerede presset hverdag.

Dessuten legger et slikt system opp til et veldig ensidig fokus på integrering. Vi har også en plikt til å ta vare på våre nye landsmenn og gjøre alt vi kan for at de skal få lære seg språk og kultur på en slik måte at vi kan fungere godt sammen og utnytte synergieffektene som oppstår i skjæringspunktet mellom forskjellige kulturer.

Et poengsystem for innvandrere vil aldri klare legge opp til å hente ut de positive bieffektene av et mer multikulturelt Norge.  Det er et system som retter en moralsk pekefinger om at ”dere” skal levere mens ”vi” ikke gidder å gjøre noe. Integrering er et tosidig anliggende og man har like mye å bevise på begge sider.  Dette er åpenbart en side ved integreringsdebatten som FrP aldri vil klare å forstå. En kommunal leilighet og månedtlig utbetaling er ikke integrering om det er det man tror i FrP.

Når det er sagt så er det ingen tvil om at integrering også avhenger av en felles språkforståelse og kjennskap til kultur, men veien om kvalifiseringspoeng er definitivt ikke veien å gå for å få til dette. Et slikt system legger opp til en sortering av mennesker som kommer og ringer på døra til mor Norge som jeg ikke vil være en del av.

Nå må NRK rydde opp!

oktober 5, 2009

NRK planlegger å starte opp en betalt nedlastingstjeneste for sine egenproduksjoner. Dette betyr at alle borgerne som betaler lisenspenger plutselig er nødt til å betale to ganger for samme produktet. Statskanalen finansieres i dag 95 prosent gjennom kringkastingsavgiften, også kjent som lisenspenger. Dette betyr at borgerne så å si fullfinansierer drift og produksjon i NRK i utgangspunktet. Hvordan kan de da moralsk sett forsvare å ta betalt av de samme borgerne for noe de allerede har betalt for?

NRK gjennom sitt kommersielle datterselskap NRK Aktivum forsvarer denne finansieringsmodellen med at alle inntekter til selskapet vil bli pløyd inn i nye produksjoner. Jeg synes det først og fremst er betenkelig at de skal ta dobbelt betalt for sine tjenester, dernest er det også rimelig betenkelig at de tar seg den frihet å overstyre den politisk styrte inntektsmodellen som ligger til grunn for NRK sin drift. Kringkastingsavgiften settes årlig av Stortinget og skal være statskanalens inntektsgrunnlag. De synes åpenbart de får for lite penger og forsøker å overstyre politiske vedtak gjennom å forsøke selge en vare til kundene som kundene allerede har betalt for. Dette er umoralsk og må stoppes.

Det er helt greit at NRK tar seg betalt for å selge en fysisk DVD da denne også har produksjonskostnader, mens digitale filer som allerede ligger gratis tilgjengelig i 30 dager kan man like gjerne fortsette å la ligge tilgjengelige uten å skulle forsøke melke kundene sine gjennom dobbelt betaling. Det å forsøke villede debatten gjennom å snakke om en modell for deling og videredistribusjon av digitale filer er bare feil.

– Når du får med alt bakgrunnsmaterialet og se innholdet akkurat når du vil , ligger det en merverdi i det, og vi opplever veldig sterkt at publikum er villig til å betale, sier Forlagsdirektør Jørgen Klafstad i NRK Aktivum til Aftenposten. La det være klart at jeg ikke er interessert i å betale to ganger for samme varen, og ikke er jeg spesielt imponert over en statskanal som overstyrer eierne sine gjennom finurligheter som å organisere nettbutikken sin i et datterselskap.

Jan Arild Snoen kvesser knivene.

september 28, 2009

I dagens utgave av Dagsavisen går Snoen til angrep på Venstre i en kommentar med tittelen ”Lykke til, Stian” om den nye byråden i Oslo.

Venstre, og KrF, blir beskyldt for å presse igjennom årlige ufinansierte utgiftsøkninger i størrelsesorden en halv milliard og at dette skal være en av grunnene til at Oslo kommune nå sliter økonomisk. Har Snoen glemt overskridelsene i Holmenkollen på 600 millioner, eller Flexus-skandalen eller IKT-skandalen på 350 millioner? Dette viser et byråd som åpenbart har utfordringer med økonomistyring i sin egen virksomhet. Snoen har åpenbart også glemt hvordan parlamentarismen fungerer, skal man ha et budsjett vedtatt er man nødt til å søke flertall for dette hos de folkevalgte. Det at byrådet søker støtte hos Venstre og KrF er vel ikke akkurat overraskende i all den tid de er borgerlige partier og således har relativt sammenfallende syn på mange områder. Dersom H/FrP-byrådet skulle søkt støtte for sitt budsjett hos de rødgrønne så ville det blitt interessant hva slags form for politikk det ville blitt. Venstre, og KrF, representerer et sentrum som sitter med mye makt fordi man med sine bystyremandater bestemmer om det skal bli flertall for byrådets politikk eller opposisjonens politikk. Venstre er på mange måter partiet som styrer i Oslo med vekslende flertall i dag, det blir ikke flertall for noen forslag som ligger til høyre for Venstre og sånn sett er man en borgerlig garantist mot for mye FrP-innflytelse på byen vi er så glad i.

Dersom Snoen og Oslos innbyggere føler at det er for galt at prisen på månedskortet har blitt redusert til 550 kroner, eller at Oslo har fått femminutters avganger på trikken eller investert i nye t-banevogner og generelt sett at Oslos kollektivtilbud har blitt sterkt forbedret så skal man selvfølgelig få lov til å stemme på andre partier enn Venstre, men dersom man faktisk synes at dette er gode tiltak som har gjort ting litt bedre og lettere så bør man fortsatt vurdere å stemme Venstre i Oslo. Dersom det er negativt at byrådet blir korrigert til å finansiere osloskolen på en ordentlig måte så må man gjerne også få lov til å stemme Venstre ut, men dersom man synes det er viktig at skolene i Oslo får de midlene de trenger for å drive ordentlig, så bør man stemme på Venstre fremfor Høyre og FrP som jevnt forsøker å redusere overføringene til skolene i byen vår. Venstre er den ansvarlige borgerlige vaktbikkja som passer på at byrådet ikke raserer byen vår.

Det er feil å anklage Venstre for at gjeldsgraden i Oslo kommune har gått fra 22% i 2004 via 54% i år til et stipulert 93% i 2013. Her er det mange faktorer som spiller inn, men de ekstrabevilgningene som Venstre og KrF får til gjennom budsjettsamarbeid med byrådet er definitivt ikke i nærheten av å påvirke Oslos økonomi i så stor grad at man kan legge skylden på Venstre for Oslos vanskelige økonomiske fremtid.

Snoen inviterer Oslos innbyggere til å fjerne Venstre fra vippeposisjonen i bystyret for enten å få et borgerlig eller sosialistisk flertallsbyråd uten Venstre. Det er ingen hemmelighet at Snoen aldri har vært en spesielt stor tilhenger av Venstre, men det får da være måte på halvsannheter og bløffer man skal finne seg i. Selvfølgelig er han i sin fulle rett til å be borgerne stemme noe annet enn Venstre, men da synes jeg i hvert fall han bør ha anstendighet til å gjøre det på rett grunnlag og ikke ved å spre løgner og halvsannheter om et parti som ut fra sin posisjon med 5 bystyrerepresentanter av 59 har fått gjennomført veldig mye politikk i byen vår. Venstre som sentrumsparti har en unik egenart i at man kombinerer det beste fra sosialistene rundt solidaritet med det beste fra borgerlig side om individuell frihet. Om det skal være galt å ha to tanker i hodet samtidig så synes jeg egentlig litt synd på Snoen.

Avslutningskommentaren til Snoen er vel noe av det mest håpløse jeg har sett på en god stund. ”Oslofolk kunne også hjelpe til ved å være villig til å stemme på partier, dersom slike skulle finnes, som setter langsiktig ansvarlighet foran kortsiktig moro. Men vil dere det da?”

Ja det gjenstår å se da, Snoen, om folk er villige til å stemme på Venstre som bygger en by for fremtiden gjennom satsing på kollektivtrafikk, skole, og miljø, eller om de stemmer på FrP som vil bruke opp oljefondet så snart som mulig. Til for eksempel å dekke inn sine egne skandaløse prosjekter som overskridelsene i Holmenkollen, Flexus eller IKT-satsingen til Oslo kommune. Det at Venstre må dra byrådet med på å fase ut oljefyring og satse på kollektivtrafikk fremfor privatbilisme i Oslo sentrum synes jeg faktisk er gode argumenter for et parti som tenker fremover og har langsiktigheten i behold. Så ja, hva vil man stemme?

Datalagringsdirektivet og reservasjonsretten i EØS.

september 27, 2009

I morgen, mandag 28.september skal regjeringspartiene sette seg ned og reforhandle regjeringsplattform for de neste fire årene. En viktig del av dette bør være synet på Datalagringsdirektivet og hvorvidt Norge skal bruke reservasjonsretten mot direktivet, slik vi har adgang til gjennom EØS-avtalen.

Hva er så Datalagringsdirektivet? Dette er et direktiv som pålegger norske tjenestetilbydere innenfor telekommunikasjon og internett å lagre all informasjon om deg som kunde i to år. Dette betyr at alle eposter, all sms og telefontrafikk og alle dine nettbesøk skal lagres slik at myndigheten kan spore hvor du har vært, hvem du har snakket med og hva du har meldt til hvem og når. Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU 15.mars 2006.

Så hvorfor er Datalagringsdirektivet så farlig? Direktivet er kanskje den største trusselen mot personvernet i Norge vi noensinne har sett. Dette er et stort steg på veien mot overvåkningssamfunnet hvor myndigheten kan spore alle borgernes aktiviteter. Ikke bare er det et komplett bilde for myndighetene, men hva med datainnbrudd hos tjenestetilbyderne? Da kan plutselig uvedkommende få tilgang til uante mengder med informasjon om andre mennesker og misbruke dette. Eller hva med illojale ansatte hos tjenestetilbyderne som kan finne på å selge informasjon?  Summen av alt dette gjør Datalagringsdirektivet ekstremt farlig. Det kan virke som politikerne i EU i all sin iver etter å gjøre en god handling har handlet i det ondes hensikt.

Tilbake til situasjonen i Norge. Venstre og Sosialistisk Venstreparti har programfestet at man vil Norge skal bruke reservasjonsretten sin mot Datalagringsdirektivet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har landsstyrevedtak på det samme mens Høyre er tilhenger og Arbeiderpartiet ikke har tatt stilling til saken. Man kan bare håpe at SV og SP i Soria Moria II kan klare å få med seg Arbeiderpartiet på å bruke reservasjonsretten, slik at Datalagringsdirektivet ikke blir en del av norsk lov. Det skyles også å legge til at tjenestetilbyderne i det store og hele også har uttrykt stor skepsis til dette direktivet og de implikasjoner det vil ha.

Oljesand og dobbeltmoral.

september 23, 2009

Den 13. og 14.september gikk det norske folk til urnene for å velge hvem som skal styre landet de neste fire årene. I valgkampen ble det ikke plass til å diskutere spesielt mye annet enn om det var Jens eller Jensen som skulle styre i Norge den neste fireårsperioden.

Viktige politiske saker som klimakrisen ble det ikke plass til i valgkampen. Miljøpolitikk er alltid et farlig tema for en sittende regjering fordi det er så utrolig lett å peke på alle områdene som blir neglisjert eller alle sakene hvor man har vært nødt til å prioritere arbeidsplasser, økonomisk vekst eller andre hensyn foran miljø. Gjennom å gjøre denne valgkampen til en statsministerduell mellom Jens og Jensen så klarte man effektivt å drepe alle forsøk på å diskutere politikk og spesielt miljø. Den rødgrønne regjeringen har mange svin på skogen når det gjelder miljø- og klimapolitikk, men få er så graverende som dobbeltmoralen man utviser i diskusjonen om oljesand.

StatoilHydro, med den norske stat ved regjeringen som majoritetseier, er tungt inne i oljesandprosjekter i Canada. Utvinning av råolje fra tjæresand eller oljesand som det populært kalles er sterkt forurensende og i tillegg ekstremt kostbart med dagens teknologi. Helge Lund, konsernsjef i StatoilHydro, har forfattet en kronikk til forsvar for sitt engasjement i oljesand i Canada hvor han peker på energirealitetene som selve fundamentet for dette engasjementet. Det paradoksale i denne kronikken er hans ukuelige teknologioptimisme når det gjelder oljesand, mens han er langt mer tilbakeholden i sin optimisme rundt fornybar energi. Dette er trist, men på langt nær så trist som å høre olje- og energiminister Terje Riis-Johansen proklamere at han ”ikke hadde tenkt å legge to pinner i kors” for å stoppe StatoilHydros engasjement i Canada. Dette kan da ikke tolkes på noen annen måte enn at regjeringen støtter StatoilHydro sitt oljesandprosjekt. For dersom de ikke hadde støttet dette så ville de kunnet bruke sin makt som majoritetseier til å stoppe dette prosjektet, noe de altså har valgt å ikke gjøre.

Norge gir gjennom samarbeidet ”Olje for utvikling” bistandsmidler til utvinning av råolje fra oljesand på Madagaskar. Bistands- og miljøvernminister Erik Solheim benekter at Norge støtter dette sterkt forurensende prosjektet og presiserer at Norge bruker sin rolle til å informere og gi råd om miljø samtidig som man ikke kan legge seg opp i hvordan et suverent land velger å utvikle sine naturressurser. ”Vi støtter ikke utbygging av oljesand. Vi vil redusere de negative følgene om et slikt prosjekt skulle bli satt i gang. Vår oppgave er å sette myndighetene på Madagaskar i stand til å forvalte sin egen olje slik at den bidrar til kampen mot fattigdom i landet.” Sier Erik Solheim.

Da blir jeg litt forundret. På den ene siden sier Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen at han ikke vil legge to pinner i kors for å stoppe StatoilHydro sitt engasjement i Canada, mens på den andre siden sier Bistands- og miljøvernminister Erik Solheim at man ikke støtter utbygging av oljesand. Spørsmålet blir da hvem av disse to ministrene i den samme regjeringen som taler på vegne av regjeringen og hvem som har rett i sine påstander. Uansett taper miljøet.

Valget og den politiske framtiden i Norge.

september 20, 2009

Da er stortingsvalget over og de rødgrønne vant flertall for fire nye år med utvidelse av staten, manglende satsing på miljø og kunnskap, samt ingen plan for verdiskapning i Norge.

Hele veien inn til siste uken før valget virket det som folket var klare på at de ønsket en borgerlig regjering. Så skjedde det noe. Venstre begynte falle, omtrent fra dag til dag, på meningsmålingene. Hva var det som skjedde?

Foranledningen til dette forteller om en strategi fra Stoltenberg og AP om å gjøre dette valget til et valg mellom fortsatt rødgrønt styre eller et borgerlig kaos med FrP enten i regjering eller i en sentral maktposisjon. Hele sommeren og de første ukene gjennom valgkampen hørte vi ikke om annet enn ”Jens eller Jensen”, som ble nærmest for en mantra å regne. Mot slutten av valgkampen hadde Lars Sponheim klart å manifestere en forståelse for at det fantes en tredje vei, en ”Bondevik III” bestående av Høyre, KrF og Venstre. Plutselig var Erna Solberg en tredje statsministerkandidat. Dette forkludret virkelighetsbildet til Stoltenberg på en slik måte at det var essensielt å sette alle kluter til for å knekke Venstre og ”det tredje alternativ”. Følgelig kan det virke som at AP den siste uken, etter at Sponheim hadde klart å depolarisere den politiske virkelighetsforståelsen, besluttet å sette alle ressurser inn på å riste Venstre i fillebiter, dette var en strategi som åpenbart fungerte veldig bra da ”en stemme til Venstre er en stemme til FrP” ble sementert blant borgerne. Følgelig valgte mange velgere, spesielt i distriktene, å stemme taktisk ved å gi sin stemme til Arbeiderpartiet, og kanskje noen til SP og SV.

På den andre siden virket det som Erna Solberg og Høyre hadde store problemer med å velge samarbeidspartnere de neste fire årene. Høyres strategi om en bred borgerlig allianse feilet på alle måter. Først hadde vi det etter hvert så berømte VG-bildet av Solberg sammen med Høybråten og Sponheim, hvorpå hun dagen etter måtte løpe til Siv Jensen og si at dette slettes ikke var et partnerskap fra Høyre sin side. Som venstremann må jeg si at frustrasjonen var rimelig høy, mens jeg samtidig kan innbille meg at forundringen nok var mer gjeldende blant borgerne, hva var det egentlig Høyre ville? Etter valget framstår Høyre som en valgvinner, men er de egentlig det? De gikk til valg på borgerlig flertall og ny borgerlig regjering, men feilet begge steder, hvorfor? Jeg lurer litt på hva Høyres strateger hadde inhalert den dagen de besluttet å fortsette pushe en bred borgerlig allianse. Høyre og FrP var egentlig aldri i nærheten av et flertall alene, dette burde vært første, eneste og siste varsel til Høyre om hvilke partnere de burde ha valgt for å sikret et borgerlig flertall ved valget.

Høyre gjennom sin udugelighet, AP gjennom sin ekstremt vellykkede kampanje klarte på hver sin side å skvise Venstrevelgere til enten å velge AP dersom de kom fra distriktene, eller Høyre dersom det var byliberale velgere. Resultatet ble 3.9 prosent for Venstre og takk og farvel til et borgerlig flertall de neste fire årene. Arbeiderpartiet lyktes med sin strategi, det var å knekke et borgerlig flertall gjennom å angripe det ”svakeste punktet”, Venstre. Høyre dreit seg ut gjennom å filleriste Venstre på en slik måte at det som gjennom de siste 3 årene virket som et stabilt borgerlig flertall ble ødelagt. Venstre forsøkte tidlig i valgkampen å profilere seg på politikk framfor regjeringsprat, men ble til slutt skvist fra begge sider på en slik måte at velgerne ble livredde for å stemme på partiet grunnet usikkerhet om hvem Venstre ville støtte. Venstreorienterte velgere gikk til AP mens de høyreorienterte borgerlige velgerne gikk til Høyre. Resultatet ble et Venstre under sperregrensen og fortsatt fire nye år med rødgrønt flertall.

Hva er så veien videre? Det interessante i framtiden blir hvorvidt Venstre klarer å reise seg og gjenerobre en sentrumsposisjon i norsk politikk. Det er åpenbart at det finnes handlingsrom i sentrum av norsk politikk, så er spørsmålet om Venstre klarer å ta tilbake den plassen og denne gangen gjøre den til sin for godt. Det kan virke som at det sosialliberale Venstre ble ofret av Arbeiderpartiet i et større bilde for å hindre at man fikk det ytterliggående, populistiske FrP i nærheten av regjeringskontorene.

Etter et valg hvor Venstre på mange måter har blitt kasteball mellom både Arbeiderpartiet og Høyre så blir på mange måter spørsmålet hvem Venstre eventuelt skulle samarbeide med dersom man skulle klare komme tilbake med en viss representasjon på Stortinget og manifestere seg som et sentrumsparti. Det eneste klare utgangspunktet til Venstre er en klar avstandstagning fra FrP, samtidig som man kanskje for tiden ikke har det beste forholdet til hverken AP eller Høyre heller. Det er rimelig åpenbart at behovet for nytenkning er tilstede og nye allianser må tegnes opp.

Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta for Venstre å komme tilbake og når de kommer, hvem de skal orientere seg mot på kort og lengre sikt. Flere mennesker, både i AP og i Venstre har tatt til orde for en bred sentrumsallianse bestående av AP, Venstre og Høyre samt kanskje også KrF. Dette er en spennende tanke for nytenkende og liberale mennesker, spørsmålet er bare hvor lang tid en slik tanke vil ta for å modnes i de forskjellige partiene og hvilke målsetninger og forutsetninger en slik allianse skulle ha.

Det er åpenbart at en så bred allianse med en mandatfordeling i nærheten av den man har i dag nødvendigvis vil se dagens lys utelukkende for å være en effektiv stopper for FrP og den populismen de representerer. Etter at faren med FrP er avverget tror jeg en slik allianse nok vil bryte sammen fordi det etter hvert vil være for mange interne uenigheter til at man klarer finne de riktige løsningene. Resultatet vil nok være at man igjen uansett har klart å utslette den polariseringen man har sett forsøk på i denne valgkampen. Det finnes ingen eksistensgrunnlag for et topartisystem i Norge, og dette tror jeg vil bli mer og mer tydelig i tiden som kommer, hverken strukturen eller borgerne er klare for et topartisystem.